Teatersjef i Teatret Vårt, og regissør Thomas Bjørnager driver skuespillere og statister hardt rundt på den utvidede scenen på Arbeideren. Selve dansegulvet i «Maratondansen»
-Ja, det stykket tar opp er jo slikt som har foregått her på Arbeideren fra mange tiår tilbake, forteller Thomas Bjørnager i ei pause der statister og skuespillere får puste ut.
For når Bjørnager, som er teatersjef ved Teatret Vårt, og regissør av «Maratondansen» driver statister og skuespillere rundt på den utvidede scenen på Arbeideren, så går det unna. For ut i nesten halve salen strekker det som skal være dansegulvet i «Maratondansen».
-Det er jo en musikalsk tidsreise vi er med på. Vi går tilbake helt til 30.tallet, og vi bruker hele salen under forestillingen. Så det blir en spesiell opplevelse for publikum når premieren er her 26.september, sier han.
(Fortsetter under)
Thomas Bjørnager instruerer skuespillere og statister i Arbeideren.
Det er Høstscena som setter opp stykket Teatret Vårt produserer med ti skuespillere, 20 statister og fem musikere. Med teknikere og alle bak teller de nesten 80 personer, så «Maratondansen» er et stort løft, og skal vises også i Molde og Kristiansund.
-Vi bruker lokale statister, og de er spreke, smiler Bjørnager, før den danske teatersjefen klapper i hendene. Pausa er over.
(Fortsetter under)
Skuespiller Hugo Mikal Skår i Teatret Vårt (t.v) er i tidsriktig antrekk, og tar en selfie med den hasardiøse dansen i bakgrunnen.
Det er en musikalsk fest og en feiring av 30-tallets eleganse, men også en fortelling om menneskeverdets og frihetens pris i en kynisk verden, heter det på sidene til Teatret Vårt, der de beskriver stykket basert på Horaca McCoy sin bok, «They Shoot Horses, Don’t They?»
Stykket er også filmatisert av Sidney Pollac i 1969, med Jane Fonda i hovedrollen. Filmen fikk hele ni Oscar-nominasjoner.
(Fortsetter under)
Skuespiller Per Egil Aske (t.h) er programlederen som kynisk driver de desperate danserne til de segner om. Verdighet versa overlevelse i depresjonens USA var ikke til å spøke med.
Kort fortalt snakker vi om en dansekonkurranse i depresjonens USA. Og det er her dette med kynisme og verdighet kommer inn. Dette er reality-TV sin spede begynnelse, men altså på scenen.
Skuespiller Per Egil Aske står ved mikrofonen og er programleder. Og han går ikke av veien for å virkelig presse deltagerne som desperat danser for å oppnå den rikdommen og berømmelsen de er blitt lovet om de vinner «Maratondansen».
Kynisk beskriver Aske deltagerne som har ramlet sammen midt på dansegulvet som en ”kjøttklump” der han kommenterer danserne, helt til alle har segnet om, bortsett fra en vinner som står tilbake.
(Fortsetter under)
Skuespillerne Tyrone Douglas og Jenny Langlo (begge sittende) får instruksjoner av Thomas Bjørnager.
Stykket byr på jazzlåter av det kjente slaget, gamle som nye. Og Jenny Langlo har en av hovedrollene i musikalen, der hun både synger vakkert og deltar i den desperate dansen.
Sara Fellman, Ina Breivik og Lars Melsæter Rydjord er andre på rollelista.
26.september er datoen folkens.
