“Jeg skal få lov i enkle ord fortelle…”
Det er ikke det spøtt rart at han ser fornøyd ut, den godeste Kristoffer Randers, der han skuer inn over Akslafjellet fra sin utkikkspost nedenfor Kniven.
Finnes det et flottere utfartssted enn Aksla på en fineværsdag?
Bypatrioten brukte den første dagen i mai du skjønne milde på en tur fra Fagerlia til Fjellstua. Tur/retur.
“…hva alle vet som bor i Ålesund”
På dager som dette er det en liten prestasjon å finne parkering i Fagerlia, men det gikk greit i dag også.
Det første vi ser når vi er ute av bilen, er raua til en AaFK-trener som arbeider i hagen. Det har sikkert ikke blitt så mye tid til hagearbeid i det siste. Han ser konsentrert ut, herr Fredriksen, men ved godt mot. Ikke rart, etter seieren over Tromsø i går.
Bare noen meter lenger oppe, der asfalt blir til tursti, får vi en hyggelig overraskelse!
– Vil dåkke kjøpe vafla og saft? spør 11-åringene som bruker arbeidernes kampdag til å tjene noen kroner.
Her var vi altså tenkt å trimme av oss noen ørsmå grillkoteletter og andre godsaker vi har tullet i oss i langhelga. Så sitter de der ved inngangen til trimløypa og selger vafler med jordbærsylte, sukker og brunost?
Selvfølgelig vil vi kjøpe!
Mathias, Nikolai og Olav har satt opp vaffel- og saftkiosk i Fagerlia.
“Det er det syn som møter oss fra fjellet”
Men vi har jo ikke med oss penger! Å få vafler på krita, var ikke aktuelt. Det er dårlig business for de unge vaffelselgere. Men de lovet oss å få til en ordning med Vipps til neste gang.
Det bærer innover Fagerlia, forbi hundemarka og oppover den flotte grusstien.
Da hører vi en rar lyd. Selv om vi er i fint driv er noen er i ferd med å ta oss igjen.
Vi snur oss forsiktig. Og neida, det er ikke en av de mange spreke, unge joggerne som vil forbi.
“En solblank sommerettermiddagsstund”
Det er ei eldre dame, trolig i slutten av 70-åra, som er i ferd med å innhente oss. For er nedtur!
Ok, hun sitter riktignok i en el-drevet turvogn, men likevel. Alene på fjellet og hun virker kampklar.
Gode råd er dyre. For å øke avstanden forsøker vi kappgang-style. For vi vil ikke bli knepet i å jogge. Der går grensen.
Stillingskrigen fortsetter – i over en kilometer! Pokker heller om vi skal passeres av en dame på nesten 80!
”Heldigvis” er ikke veien over fjellet breiere enn at hun må slakke av på farten når det kommer møtende turgåere. Det gjør at vi skaffer oss et lite forsprang.
Her er hun! Etter en kilometers stillingskamp, ga pensjonisten gass og passerte oss i motbakken!
“Og var der enn en konge blant genier…”
Før vi hører summelyden bak oss igjen.
Når vi kommer til Kråmyra og begynner på bakken opp til Aksla stadion setter hun inn nådestøtet.
Jeg ser en fornøyd mine på den eldre fruen i det hun suser oppover bakken. Hun ser seg ikke tilbake.
Det var egentlig greit at situasjonen ble avklart. For nå får vi tid til å se oss omkring. Og la oss imponere. Av de flotte turstiene vi har på byfjellet. Alle pausebenkene , pusteplassene og detaljene.
“…han maktet ei å feste på sitt blad”
Det er bare å ta av seg hatten – igjen – for Aksla vel. Dugnadsgjengen som har brukt tusenvis av timer med uegennyttig arbeidsinnsats for at vi skal ha en strøken autostrada over byfjellet.
Som har fikset gjengroing. Bygd gapahuker langs turløypa, og et gedigent, utendørs treningsstudio. Midt oppe på fjellet. Det er blitt et eldorado her oppe.
– Dette er jo balsam for kroppen, sa en dame som hadde satt seg til rette i et av treningsapparatene. Hun var hvithåret og over 80 hun også.
Hva er det med pensjonistene i denne byen? Det er visst slutt på tiden da de satt hjemme og sugde på kamferdrops og drakk kaffe fra tefat. De er jo så spreke!
Litt lenger innover stien treffer vi jammen på Bjarne Haagensen. Ålesunds grand old man!
85 år har han blitt. Han forteller at han går tur her oppe på Aksla hver eneste dag. Vi slår følge en stund og prater litt om by og byutvikling. Det skulle bare mangle.
Bjarne Herman bruker gåstaver, og noen møtende spøkefugl spør om han har glemt skiene.
Ha ha, de skulle bare ha visst. Når du bruker staver øker du treningseffekten med minst ti prosent! Bjarne liker effektivitet.
“…de mange varme fargesymfonier”
På Fjellstua kryr det med folk, som vanlig er på fineværsdager. To ansatter har sin fulle hyre med å ta unna iskøa i utekiosken på utsiktsplatået.
Vi motstår fristelsen og setter kursen tilbake samme vei som vi kom.
Enda flere blide folk som hilser, unge jenter som jogger, pensjonister som trimmer – og en og annen barndomskompis som man ikke ventet å finne i en turløype.
Aksel på Aksla. Stor motorsagkunst på byfjellet.
“…langt mindre jeg i dette enkle kvad”
Tilbake i Fagerlia står de der fortsatt, de tre kjekke vaffelguttene.
– Det har gått litt treigt med salget forteller de.
Da slår det oss. Hadde vi ikke en 50-lapp i bilen? Vi iler ned, finner femtilappen og går opp igjen for å handle.
Femti kroner er akkurat nok til restbeholdningen: Fire vafler, men bare jordbærsylte nok til den ene. Og to glass med saft.
Er det rart vi elsker byfjellet?
Gapahukene ved vanndammen er veldig populære på fineværsdager.
Den fineste byen!
