Assisterende rektor ved Akademiet i Ålesund vil heller være en lærer som hjelper elevene til kompetanse. -Vi er ikke læringskelnere, sier han.
Ole Martin Tonheim er assisterende rektor ved Akademiet i Ålesund. Når vi spør ham hva han vil trekke fram som tema rundt skolen sin, så kommer svaret raskt.
-Pedagogikken. Det er den jeg liker å snakke om, sier han.
Elevtallet på skolen har økt fra i fjor og ligger nå like under 400 elever.
-Det er mange som vil hit. Samtidig ønsker vi at elevene skal oppleve at vi er en småskole der alle blir kjent med alle. Der nærheten er større og hvor elevene blir sett.
Nå er det litt tidlig på året, så jeg kjenner ikke alle navnene, men det kommer mer og mer. Det viktige er at vi har økt trivsel, noe som gjør læringen bedre, sier Tonheim.
-Vi ønsker å være en skole for de som ønsker å gå her og har ikke noe mål om å være en eliteskole, men det er viktig at elevene vil være her, sier Tonheim, og avslører sine personlige tanker om å være lærer ved Akademiet.
-Å kunne bety noe for elevene betyr mye for meg som lærer, noe som nok gjelder de fleste lærere.
Ole Martin Tonheim setter pris på å arbeide ved en skole som våger å være litt ”cowboy” inn i mellom. Og da snakker vi jo om pedagogikken spesielt.
-Rutiner er jo veldig behagelig for oss, men jeg liker at vi kan ta sjanser. Prøve ut ting. Derfor lager vi nye undervisningsopplegg hvert år, selv om vi kunne ha snudd bunken og brukt det samme opplegget på nytt.
(Fortsetter under).
Elevene Jenny og André er to av elevene ved Akademiet i Ålesund. De skal lære med å søke kompetanse, ikke pugging og memorering.
Akademiet og lærere som Tonheim rendyrker tanken om at elevene skal handle selv. At de ser på skolen som deres trapp videre i livet. Det, og med en pedagogikk som også kan utfordre innenfor frihet, blir Akademiet et spesielt lærested.
-Vi skal ligge to skritt foran, men vi er ikke fastlåst i et system. Blant annet har vi gått fra å ha kontaktlærer til mentorer, noe vi har utviklet noen år.
For vi er ikke læringskelnere som skal servere læring til elevene. De søker læringen aktivt selv og har fokus på løsningen, ikke oppgaven.
-Dere vil puggingen til livs?
-Ja, den gir ikke de resultatene vi ønsker. Noe må en jo lære av gloser og slike ting, men saken er at læringen kommer av kompetanse og erfaringer en gjør seg.
Pugging gir kunnskap, og det er mange som er dyktige på å pugge, fordi de har lært seg den arbeidsformen. Men om du ser på kunnskap som en bit i et puslespill så gir det ikke mening eller verdi før alle bitene er satt sammen til et bilde.
(Fortsetter under).
Ole Martin Tonheim har fått tildels tøffe tilbakemeldinger fra elever som har lært seg teknikker med å pugge. Hos ham og Akademiet møter de en annerledes måte å studere på, der stikkordet er "kompetanse".
-Du sier at mange har lært seg å pugge. Får du de elevene med deg?
-Ja. Delvis i alle fall.
Et eksempel er ei jente som ble elev her. Hun sa at hun skulle bli lege og trengte sekser i alle fag for å komme videre. Hun var dyktig på pugging, noe som gjorde henne mer og mer frustrert som elev i møte med vårt undervisningsopplegg.
-Først antydet hun forsiktig hva hun mente, men etter hvert kom det rimelig sterke tilbakemeldinger fra henne om at hun ville skifte lærer og slike ting.
Men så, i en fordypningsoppgave knakk hun den koden vi ville hun skulle knekke.
Derfra gikk det veldig bra, og hun fikk sekserne sine.
I ettertid har hun kommet og takket. Blant annet da hun begynte på universitetet. For hun tok med seg denne læringen dit.
-Pugging og memorering er jo faktisk den laveste form for læring rent karaktermessig, og gir maks en firer.
Det passer ikke for alle, for noen er dyktige på puggingen og å memorere. Men vi viser dem med glede en annen vei, vår vei til læring, sier Ole Martin Tonheim.
