Til toppen

For en fyr!

Nå må noen snart gi en pris til visesanger og ordkunstner Herman Ekeberg. Intimkonserten «For en by!»  ble en knyttneve midt i hjerterota.
 

Latter, gråt, humor og samfunnskritikk i en herlig miks. Herman Ekeberg spilte på alle strengene da han samlet et hundretalls tilskuere på Teaterfabrikken i helgen.

Vi har jo hørt og opplevd Herman på scenen før og vet at han er en ordkunstner med en sjelden god observasjonsevne.

I flere år på rad har han og makker Amund Skiri m/band fylt opp Arbeideren med sine juleshow med høy partystemning. Da har han hatt gode sidekicks å spille på. Vi har har også hørt han fremføre enkeltnummer i forskjellige sammenhenger og det har fungert finfint.

Derfor var Bypatrioten ekstra spent da vi denne kvelden skulle se han for første gang alene som frontfigur på scenen. En helaften, En mann og en mikrofon og godt hjulpet av et backingband med navnet «& co». (saken fortsetter)

Intimt
Teaterfabrikken er som skapt for intimkonserter. Når bordene er dekket med stearinlys og høstregnet pisker utendørs, er det ingen andre scener i Ålesund der du får en så lun og trivelig atmosfære som i lokalene i Molovegen. Der alle hilser på alle og smilene og klemmene sitter like løst som visakortet rundt midnatt.

Noen ord om scenografien. La vi kalle den sober. Dette er ikke tid eller sted for et gedigent multimediashow og pyroteknikk. En lysprosjektor og et lerret var det hele.

Prosjektoren sto på en mikrofonkoffert helt fremme på scenen. Lerretet fungerte som bakteppe, akkurat langt nok unna fremviseren til at bildet ble synlig for en brilleslange på bakerste rad. Herman kjørte lysbildeshovet selv fra en pc. Det enkle er ofte det beste – i alle fall det mest sjarmerende.

Slik ser han ut, den mest beskjedne gitaristen i bransjen. Neste gang håper vi dyktige Nils Harald Ånstad plasseres helt fremst på scenekanten.

Slik ser han ut, den mest beskjedne gitaristen i bransjen. Neste gang håper vi dyktige Nils Harald Ånstad plasseres helt fremst på scenekanten.

Herman & co
Klokka 21 kommer trioen «& co» på scenen. Kapellmester Jan Gunnar Åkre(piano) først, deretter sønnen Jonas Volle Åkre (17, bass/synt/gitar, for et talent og smittende spilleglede),  og helt bakerst en spøkelseskladd som ikke trives noe særlig i rampelyset, Nils Harald «Bobben» Ånstad(gitarist).  Beskjeden som han er, hadde han gjemt seg bak alle de andre på scena.

Så kommer hovedpersonen HermanEkeberg . En overraskende alvorlig entré til han å være. Er han nervøs, eller skal det være slik?, tenker vi. Det skulle være slik, fant vi fort ut. 

 

La det være sagt med en gang: det krever sitt publikum å være på en konsert i dette formatet. Det er tidvis lavmælt, hver setning og ord har en mening og man må lytte for å få fullt utbytte. Skryt til publikum som klarer å holde konsentrasjonen hele veien. Da ble det akkurat så fint, skjørt, artig, tankevekkende, trist og respektfullt som vi hadde sett for oss.

For dette ble en konsert der den tidligere fotballspilleren fikk vise frem ordkunstneren og visesmeden som bor i han – i 2 x 45 minutter pluss pause. Herlig innpakket i et viseformat á la Odd Børretzen.

I den lett melankolske åpningssangen «For en by!» går han rett i hjertet til bypatriotene, før han fortsetter med en samfunnskritisk vise, «Stakkars dem», der myndigheter, politikere og andre samfunnsaktører får lyrisk rundjuling. En ung Ole Paus ville blitt stolt! 

Et lyttende å veloppdragent publikum fikk en konsert med både alvor og humor på byens beste scene for intimkonserter.

Et lyttende å veloppdragent publikum fikk en konsert med både alvor og humor på byens beste scene for intimkonserter.

Humor og alvor
Det skal godt gjøres å holde et fredagsutslitt publikum i ånde en hel kveld med sanger der man må høre godt etter hele tiden. Men det klarer Herman & co på en utmerket måte. Først og fremst fordi det er stor spennvidde i tema og musikk, og det ville også vært synd hvis vi gikk glipp av de lyriske gullkornene som han glimter til med, rett som det er.

Humoristisk – som når han presenterer seg selv som «En enkel og grei mjøndaling. Jeg er femogførti, der harru meg», mens bandet nynner «Hvis du ikke veit hvem han er» til Simply Red-melodien «If you dont´t know me by now».

 

 

Men det går ikke veldig langt ut i konserten før det blir alvor og klump i halsen.

I starten av artikkelen nevnte vi lysprosjektoren og skyggen av «Bobben». I tillegg til å være en racer på gitar, er Nils Harald Ånstad til daglig pressefotograf i Sunnmørsposten. Han tok bildene til artikkelserien om ekteparet Einar (94) og Marie (91) Ertresvåg  som ikke fikk bo på samme sykehjem i Ålesund.  Herman Ekeberg ble så opprørt av historien at han skrev en  vise om ekteparet. Kombinert med Ånstads bilder på lerretet ble dette en innertier som gikk rett i hjertet på publikum.

Lysbildeshow: Ekteparet Einar og Marie fikk sin egen vise på helgens Herman & co-konsert. Bilder fra avisreportasjen ble visk på lerret..

Lysbildeshow: Ekteparet Einar og Marie fikk sin egen vise på helgens Herman & co-konsert. Bilder fra avisreportasjen ble visk på lerret..

Stolthet
Vi i Bypatrioten må jo vi selvfølgelig bøye oss i støvet for mjøndalingen Herman Ekeberg. Som kom til Ålesund i 1997 og som nå klarer å skrive tekster som får ålesundere til å dirre av stolthet over byen sin. Bare det å høre en med østlandsdialekt si så mye fint om byen vår, er verdt inngangspengene alene. For etter 20 år her i byen er Herman ålesunder i hjertet og han setter ord på det bedre enn de fleste. Gjennom tekster som både har brodd og humor.

Som i visa «Ålesund i fremtida» der han hevder at det er så mye kompetanse her i distriktet at vi snart blir nødt til å leie inn inkompetanse.

Finnes det en pris han kan få snart, som inspirerer han til å skrive enda mer? 

Knappenål
Konsertens sterkeste øyeblikk er likevel da han snakker om seg selv. Om livet – og døden. Om da han fikk kreftdiagnosen høsten 2015. Om nedturen. Frykten for å måtte ta farvel med sine aller nærmeste. Om å miste håret, men aldri håpet. Og om gleden over å bli frisk.

Aldri har vel så mange vært så stille på Teaterfabrikken som da han ber oss huske at:

«En dag kommer døden, men alle de andre dagene er livet».

Takk for påminnelsen.

Og takk for noen tankevekkende, lattermilde, melankolske, humoristiske timer sammen med kjekke folk på scene og i sal. Et helaftens pustehull med vår nye bypoet burde alle unne seg. Vi får håpe det ikke er lenge til vi får oppleve dette igjen på Teaterfabrikken. 

Og da må dere gjerne plassere gitarist “Bobben” heilt fremst på scenekanten. Godt synlig.